Elevene på teaterlinja har de siste to ukene jobbet med fysisk teater. Det hele ble innledet med en intensiv akrobatikk-workshop, og endte opp i to forestillinger hvor vi ble brakt inn i eventyrets magiske verden hvor alt er mulig. Klassen var delt i to grupper og her følger deres dagbøker fra prosessen.

”Prinsessen som gikk til jordens hjerte”
Vi har nå holdt på med bandmime i to uker. Vi begynte med mimeøvelser for å få inn teknikken, og brukte dagene til å være miksmastere, stoler og trær. Deretter fikk vi utdelt eventyret ”prinsessen som gikk til jordens hjerte” som vi skulle gjøre om til et bandmimestykke.
I begynnelsen var vi veldig skeptiske på om dette i det hele tatt ville fungere, men etter mye tid og hardt arbeid fikk vi det til og ble fornøyde. Vi har fått til et fantastisk skuespill som er gøy å se på og gøy for oss å spille. Den siste uken har vi tilbrakt med å vise frem forestillingene for førsteklasser, fjerdeklasser, våre egne fredtun-elever og en gjeng teaterlærere. Vi oppdaget at det var stor forskjell fra publikum til publikum. Barna plukket opp bildene fortere enn de voksne, men de voksne så flere lag i humoren, og lo mer av ironi og lignende.
Vi har i tillegg vært på kulturskolen, hvor vi har lært en gruppe barn fra 6-12 år ulike bandmime-metoder. Vi fikk da oppleve hvordan det er å være teaterlærere for en dag.
Alt i alt har det vært en utfordrende, spennende og kreativ periode med mye latter og moro som alltid på teatergruppa.

”Ringelihorn”
Uka før høstferien begynte vi med forberedelser til bandmimen; vi hadde miming, lydkulisser, pantomime og etablering av rom. Dette skulle hjelpe oss inn på riktig spor når vi fikk den store oppgaven.
I starten virket det morsomt å drive med bandmime, og det hørtes gøy ut å kunne lage en forestilling, med kun oss selv som hjelpemidler. Da vi fikk utdelt eventyret ”Ringelihorn”, blei synet drastisk endret. Vi leste igjennom eventyret og følte vi hadde for mye å jobbe med. Vi tenkte for mye på hvor få vi var på gruppa, og på de ”store” problemene; istedenfor å bare kaste seg ut på gulvet og bruke kroppen.
Når vi hadde laget de fleste scenene, sto vi litt fast og fikk hjelp av Hilde. Ting løsnet, og vi fikk ny inspirasjon til å forsette. Overganger gikk lettere, og rollene fikk egne tyngdepunkt, stemmer og særpreg. I slutten av prosessen limte vi det hele sammen med en begynnelse og en slutt.
Når stykket var halvveis ferdig, fikk vi vite at det skulle være forestilling dagen etterpå. Det ble jobbet på spreng for å få karakterer, utzoomingsbilder og slowmotionscenen til å sitte. For å få til det lille ekstra. Da dagen kom var vi nervøse for hva publikum ville tenke over bildene og om de kom til å forstå eventyret. Etter første forestilling var energien på topp, og det var småpirk som skulle ordnes på. Det var godt å få positive tilbakemeldinger fra kickboxerne, og vi gledet oss mer og mer for å kunne vise frem til de andre på skolen.
Vi hadde forestillinger for 1kl., 4.kl og elevene på skolen, og merket forskjeller i tankegangen. Barna følte vi så mer handling, i motsetning til de eldre som lo mer av morsomme karakterer og tenkte mer over hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Etter forestillingene skulle vi ha workshop for barneteateret på Larvik Kulturskole, i alderen 6-12år. Da så vi nye sider av oss selv, og håper at de lærte noe av oss. Det var morsomt å se hvordan barn jobbet med bandmime!
Alt i alt så har dette vært en tøff, gøy og lærerik prosess. Vi har vært kranglefanter, perlevenner og i blant veldig irriterte på hverandre. Men i bunn og i grunn endte hele prosessen i en flott forestilling, som vi kan være stolte av. Vi har kommet nærmere hverandre, og gleder oss til å se videre utvikling.