Elevene på Clobal Connection Kenya har laget denne saken etter sitt studieopphold.

Osiri Beach

Tirsdag, 15. november, seint på kvelden, ankom vi Osiri Beach, en landsby i Homa Bay. Der ble vi møtt av dansende og syngende damer som ønsket oss velkommen. Vi ble også møtt av den daglige lederen for Osiri Beach Education & Career Forun, Adrian Onyando. Det var mørkt og mange var trøtte etter den lange kjøreturen fra Eldoret. Det var dermed både en overraskelse og en stor frustrasjon over at hyttene vi skulle sove på ikke var klare. Dermed hadde vi ikke annet valg enn å sette oss opp i “spisehytta” og vente mens vi spiste en nydelig fruktsalat. Noen hadde blitt syke og hadde magesmerter, noe som førte til at man ikke hadde annet valg enn å gjøre fra seg den ene og andre veien på toalettet med hull i bakken, noe som kan føre til diverse utfordringer når en har diaré... Men etter en iherdig jobbing, var hyttene våre klare og vi kunne flytte inn.

Neste dag var det en offisiell velkomst med taler, sang og dans. Dansegruppa fra forrige dag fortsatte der de slapp med nye sanger og danser. Vi fikk også sjansen til å delta da en gjeng fjærkledde menn dro oss “muzungus”, hvite mennesker, med seg ut på gresset.
Mange foreldre og innbyggere holdt taler til Felix Omondi Osok, lederen for Utdanningshjelpen, hvor de takket han for mulighetene han har gitt til barna deres og Osiris innbyggere. Felix er en kenyaner som har jobbet seg opp fra fattigdommen, kommet til Norge, gått på Fredtun, tatt utdanning og som nå jobber for UDi. Han startet Utdanningshjelpen i 2006 for å hjelpe andre barn til å få råd til å ta utdanning i Kenya. Dette har utviklet seg til å gjelde andre land, som Etiopia, Ghana, Mosambik og Palestina.
De neste dagene var vi på jobb i barnehagen og på dataundervisningen. Vi fikk et koselig møte med de små barna, hvor vi lekte med de mens vi prøvde å kommunisere på tvers av språkforskjellene. Den kenyanske barnehagen er veldig forskjellig fra den norske barnehagen, bl.a ved at i den kenyanske barnehagen har de fag og prøver, mens i den norske barnehagen er det lek som fyller mesteparten av dagen. Syv av Fredtunelevene lærte barna engelsk, matte og kunst. De hadde også en danse- og musikktime hvor barna skulle lære å bevege seg til musikk.
De andre syv elevene hadde dataundervisning for ungdom og voksne. Dette var et populært tilbud som førte til mange elever på hver “lærer”. Her ble det lært Word, PowerPoint, Paint og andre grunnleggende dataprogrammer og -ferdigheter. Undervisningen ble avsluttet med en eksamen helt på slutten av kurset, hvor alle fikk diplom.
Hele tiden ble arbeidsoppgavene byttet på, noen dager jobbet man i barnehagen, andre dager på dataopplæringen.
Voluntørarbeidet kunne til tider være utfordrende, spesielt i barnehagen, hvor kommunikasjonen ikke var like lett. Vi fikk også satt tålmodigheten vår på prøve,  både i barnehagen og på dataundervisningen. Mange ganger kunne man trenge en liten pause for å roe seg ned.
Det at vi var den første gruppen som var med på et voluntørprosjekt på Osiri Beach, gjorde at vi fikk føle på kroppen hva det vil si å være forsøkskaniner. Samtidig, nettopp det at mye ikke var satt i system og var på stell, gjorde at vi fikk et verdifullt innblikk i den afrikanske virkeligheten på en annen måte enn hvis prosjektet hadde vært veletablert.
Osiri Beach Education and Career Forum er et prosjekt som ble startet av Adrian Onyando og kona hans, Beatrice etter at Adrian og Felix ble kjent i 2008. Prosjektet er finansiert av deres egne lommepenger og lån de har tatt opp for å kunne gjennomføre dette. Hensikten med prosjektet er å øke befolkningens muligheter og evne til å ta grep i eget liv i forhold til utdanning, inntektskilder og et sosialt nettverk som kan være til gjensidig glede og hjelp.
Vi er veldig glade for å få sjansen til å oppleve dette nydelige stedet med disse fantastiske og inspirerende menneskene, og er veldig takknemlige for å bidra ved å delta på dette prosjektet. Det har vært givende og lærerikt for oss alle!

- Katrine & Heidi

Det gode liv?

Noe av det som slo oss mest da vi var på tur i Kenya var takknemligheten de alle hadde. De visste kanskje ikke hva de skulle spise til neste måltid, men likevel var de smilende som om de skulle ha alt i verden. De satte pris på ting vi her oppe i nord aldri ville tenkt over å sette pris på. For eksempel var de glade for å ha et skur de kunne bruke til hus. Eller at barna fikk gå på skole, noe som ikke er en selvfølge. Dette merket vi veldig tydelig da vi var på besøk hos en gammel dame.  Da vi skulle gå gav vi henne en pose sukker som takk for hennes tid og gjestfrihet. Gleden og takknemligheten hun viste oss var ganske uventet. Ansiktet hennes sprakk i et stort smil. Hun holdt oss i hånda og ba for oss om at gud skulle være med oss og takket oss masse for vår gavmildhet(posen med sukker kostet ca 6 kroner).
Et annet besøk vi hadde som gjorde inntrykk var hos en gammel dame som bodde på en søppelplass. Tidligere hadde hun vært eier av sin egen fabrikk, men da denne hadde brent og hun mistet mannen hadde hun ikke noe annet valg enn å flytte til søppelplassen. Her måtte hun klare seg med det hun fant, og alt hun hadde var bygget av ting som var kastet på søppelhaugen. Hun forsørget både seg selv og sine 7 barnebarn, i tillegg til å måtte leve med ₺småproblemer₺ som at det kom vann inn gjennom taket i regntiden. Likevel takket hun gud for det hun hadde og viste oss stolt det hun hadde fått til; oppbygning av et hjem for seg og sine og å ha skaffet seg arbeid i form av å lage kurver og armbånd.
Opplevelser som disse minner oss på hvor mye vi har som vi ikke tenker på og hvor bra vi har det. Vi har alle noe å lære om både pågangsmot og livsglede og det å kunne sette pris på små ting i hverdagen. Gleden folk der nede viste oss er sterkere og mer tydelig enn hva vi er vant til i Norge, selv om det er vi som på mange måter har flere ting å glede oss over. En hverdag mange synes kan være fylt av stress og misnøye kunne ofte vært bedre hvis man lærte å glede seg over små ting, som at vi kan ha sukker på grøten og at det ikke kommer vann inn i huset når det regner.

-Hege og Hanne

Drittpreik

 
Kanskje ikke overraskende oppstår det mageproblemer når en reiser utenlands og nye bakterier får muligheten til å utforske din norske mage. Dette fikk vi også oppleve på årets tur til Kenya. I starten var det mye strategisk sniking inn på do, hvor du gjerne gikk når ingen andre så deg eller hørte deg. At gassen begynner etter hvert å ville ut oftere, kan virke litt skremmende, men det er dette som er så fantastisk med hele greia. Ved at du etter hvert ikke har muligheten og styrken igjen til å holde noe inne, gjør så du bryter ned grenser og knytter bånd med nye mennesker. For ikke å snakke om do mulighetene i Kenya. Vi opplevde ofte kun et forheng foran toalettet, og når du har holdt inn gårsdagens carrykylling i 24 timer, er
det ikke rom for å knipe igjen helt til de andre på rommet ditt kanskje går ut. Det er i tillegg store muligheter for at du senere på turen opplever kraftig diaré så her gjelder det å bryte bæsjegrensene dine så fort som mulig, (så overgangen fra null promping til diarébæsjing på den lokale bensinstasjonen ikke blir så stor). Men ta det helt med ro, bæsjepraten kommer helt naturlig og lett etter noen uker, spør litt rundt og du finner ut at du er langt fra den eneste med rumling i magen. I tillegg har vi med alle mulige medisiner. Enten du har forstoppelse eller renneræv, vil læreren komme å gi deg piller og holde deg i hånda til magen har stabilisert seg. Er du heldig kan du slippe unna det meste av mageproblemer, men prøv i det minste å slipp en liten promp, med hensyn til det sosiale. Promp skaper stemning og knytter nye vennskapsbånd! Takk for en fin tur og god tur til alle neste års elever!

-Kaja & Silje

African time

Afrikanere er kjent for å være veldig avslappet og tar ting med ro – de kommer ALDRI til avtalt tid, gjerne 2 – 3 timer senere, og dette er kalt «African time». Dette er veldig frustrerende for oss nordmenn, som bestandig kommer presis. Dette tok rett og slett kaka en gang..  Vi ankom Osiri Beach etter en hel dag med bilkjøring, vi trengte akutt et vannklosett på grunn av alt annet enn fast bæsj, og stabile mager.
Avtalen var at vi skulle være i Osiri Beach rundt klokken 18-19. Da vi kom klokken 18, fikk vi mat på et hotell, før vi fikk beskjed om å vente der til alt var klart. Etter et par timer ringte de og sa at vi endelig kunne komme. Vi var slitne og ville tidlig i seng, ettersom vi vanligvis var i seng mellom klokken 20 og 21. Da vi kom fram til området, hvor det forresten var stappmørkt og vi ikke kunne se så mye som en diger hvit elefant, kom det noen damer og danset for oss. Deretter ble vi sendt opp til en spiseplass hvor vi ble foret med fruktsalat og varme drikker. Etter noen timer begynte vi å bli rimelig lei av å vente på at rommene skulle bli klare. Det var kaldt og masse mygg. Vi begynte å undersøke om alt snart var klart, og til vår store forbauselse oppdaget vi at de enda drev og innredet rommene… Fly forbannet gikk vi inn i bilene og sutret og syntes synd på oss selv, mens fislukta strømmet rundt gruppen. Vi ventet, og ventet, og ventet…  og endelig, da klokken var omtrent 01.00 var rommene klare, og vi kunne legge oss!
Tipp-topp, tommel opp for African time! 

-Claire & Ingvild

Møte med det kenyanske folk

 
Da vi landet i Nairobi ble den lange reisen glemt i møte med en helt ny atmosfære. Vi ble tatt imot med sang, dans, latter og glede hvor enn vi kom. Langs veien sto både barn og vokse og vinket. Passerte vi noen på gata, var det sjelden vi fikk gå i fred, kenyanerne ville gjerne slå av en prat. Selv de yngste barna hadde lært seg frasen “how are you”, og ropte den etter oss om og om igjen.
Noen av høydepunktene på turen var for oss å få kommet hjem til kenyanske familier. Ifølge med en guide gikk vi to og to rundt i landsbyene for å hilse på og prate med ulike familier. Da vi kom, slapp de det de holdt på med og ønsket oss hjertelig velkommen. Dette var gjennomgående uansett levestandard. Murhus, jordhus eller skur. Selv om de hadde lite penger til overs, inviterte de oss inn på kakao og ønsket at vi satt så lenge som mulig.
Vårt lengste opphold var på Osiri Beach. Der fikk vi muligheten til å jobbe med barn og ungdommer. Selv om de var sjenerte i begynnelsen, tok det ikke lang tid før det ble knyttet bånd på tvers av kultur- og språkbarriere. Ved å se på smilene og gleden til folket, skulle man trodd de hadde alt i verden. Sannheten var at få hadde foreldre i live og ikke visste når neste måltid kom til å være. Dette gjorde nok et sterkt inntrykk på oss alle.
I etterkant av oppholdet har vi skjønt at vi har mye å lære av det kenyanske folk. Gjestfrihet, livsglede og hvordan de deler det lille de har, selv med folk de knapt kjenner. Dette ble en påminnelse for oss om å kanskje ikke klage på de minste ting her hjemme.

-Hannah og Vilbjørg