Mandag 1. November 2010 var dagen vi alle hadde ventet på.... Reisebrev fra musikklinjen!

Europatur 2010
Reisebrev, musikk

Leipzig
Mandag 1. November 2010 var dagen vi alle hadde ventet på. Tangerudbakken skulle på tur. Etter frokost og samling i auditoriet var det tid for å laste bussen og hilse på vår sjåfør for turen, Inge.
Vi fikk et glimt av kickboxing klassen før vi dro, til Sindres store glede. Etter 5 tårevåte minutter fikk vi endelig kjøre av sted. Etter langt om lenge i buss og ferger var vi endelig fremme i Leipzig og førsteinntrykket av byen var så som så,
men etter den fantastiske guidede turen ble tankene forandret.
Man fikk også et innblikk i hårmoten, som bestod av minst 4 farger, helst 12.
Seaside Park Hotel var navnet på hotellet vi skulle bo på, som til alles glede hadde vinduer inn til dusjen. Men ellers et nydelig hotell, med en fantastisk frokost.

På middagen første kvelden, fikk vi til alles frykt vegetar-rett, som viste seg å smake godt. Da servitøren skulle komme med drikke klarte hun å helle 3 flasker vann rett i ryggen på Iva, og presterte å si ‘’ That’s what happens when you order water without gas!” Så var det tid for Out of conext, som for noen var en rar opplevelse. Imponerende var det, men tok lang tid å forstå. Kanskje noen ikke har forstått det enda.

Dagen derpå var det tid for Thomas Kirche og Bach Museet. Karianne ble så overveldet at hun klinte til med Bach. Vi lærte alle noe nytt, som blant annet at han likte å gå på spa, og vi ble alle overasket over hvor interessant det var.
Kveldens forestilling “Solo performance - Som faves” var spesiell. BLOOOOOD ON YOUR FACE!

Neste dag hadde vi en seriøs samtale, så og si den eneste på turen, hvor vi snakket om forestillingene vi hadde vært på, og musikalen vi skulle på samme kveld. Så begynte vi på juelesanger for å forberede oss på hva som ventet når vi skulle ankomme Fredtun atter en gang. Musikklassen ventet i spenning, var musikalen engelsk eller tysk?
Hvor lenge skulle den vare? Da vi fikk vite at musikalen skulle være på tysk, i 3 timer, fikk Katrina et sammenbrudd. Julia og Birgit smilte, for de var de eneste som kom til å forstå noen ting! Arne døde fra før.

Så var det siste dag i Leipzig, da var det tid for workshop hvor hele klassen klikket i vinkel. Vi skulle velge hvert vårt sted for å observere lyder, og deretter lage en slags komposisjon med resten av klassen som virkemiddel.
Sindre og Fredrik fikk hyle på en stein, Kristi var en kaffemaskin, Birgit ble kjempeflau, Annike var en overklassetysker, og passet godt inn i rollen sin. Så hadde vi fri på kvelden for å lade opp til enda en busstur neste dag. Så gikk ferden videre etter en fantastisk begynnelse på en uforglemmelig tur.

Cesky Krumlov/Praha
Dragging our suitcases through a black moonless night was never as creepy as upon our arrival to Cesky Krumlov. Rain silently dripping from the rooftops, footsteps on the wet stone path, dogs barking in the distance. Hotel is full and we are left behind to contine alone into the dark streets of Creepy Krumlov. We are a separated from the rest. Isolated in our fear.
A bridge away, above the spine chilling river, was our pension. We say our goodbyes, for me might not make it through the night. Sliding under the sheets felt like sleeping in a washing machine, with a parrot in a cage and a heart above your head.
Sun rose, let’s get it on Marvin Gaye. Breakfast bread, hard as a rock, but warm with hosts hospitality. Niceness. Tour around the town and up to the Castel of the Cold. Impressive, advanced machinery within the baroque theater. Cold. Another night at the pension and we are back on the wheels on our way to Prague, the city of crystal suveniers.

After the extravagance of the hotel in Leipzig and the hospitality of Cesky Krumlov pension, Prague hotel felt like a sting of a wasp. Rooms were there to fill all our needs, but breakfast was a disapointment beyond compare. Taste of plastic food will haunt us in our dreams.
In the evening we followed a pleasant walk in the streets of Prague with a visit to Reduta Jazzclub where we had a very koselig evening. Talent and smoke filled the room. Some were taken by the music while others rested their eyes on the nearest shoulder, unraveling the sounds of improvisation.
Our second day in Prag we spent at the music school observing people who work hard for their passion. They presented their talents for us, fed us with their music and left us feeling pale in comparison. We should all go home and practice now, shouldn’t we?
Black Light Theatre was a good way to end the day, a colorful delight for our tired eyes.

Our visit to Czech Republic will definitely be remembered as a pleasant one. We cleared the shelves at the local grocery stores and with bags full of cheap chocolates and gummy bears we are all ready for a long day at the SONO studio.

10. november våknet en trøtt, men gira gjeng. Denne dagen var en dag mange hadde sett lenge fram til, for i dag var nemlig dagen vi skulle få spille inn noen sanger i et av Europas største og beste musikkstudioer, nemlig Sono Records. Men det skulle ikke bli så enkelt. Studioet ligger nemlig ikke i sentrum av Praha, men heller nærmere bestemt gokk/utopia/Tsjekkias ukjente områder. Og med en håpløs og omtåket guide (musikklæreren vår, Arne) kom vi en smule for sent.
(-det var strengt tatt landskapet som var omtåket og ikke læreren. red adm.)
Da vi kom fram, gikk Arne inn for å ta en prat med studio-gutta og sjekke at de virkelig var klare for at en gjeng stein gærne, norsk musikk-elskende-ungdom skulle få komme inn i ”det hellige”. Plutselig stakk Arne hodet fram fra et hushjørne og sa ”ka venter dåkker på?” og vips, så var eventyret i gang.
Det første som møtte oss da vi kom inn i det fjerntliggende studioet, var en vegg med masse innrammede plateutgivelser, like før vi kom til ”the wall of fame”. Her fant vi signaturer som bl.a Nazareth, Linkin Park og David Bowie. Etter å ha sett dette, kjente vi på presset og det gikk fort opp for oss hva slags nivå det var snakk om. Men vi ble tatt godt imot av Milan og Paul - de hyggelige, langhårete tsjekkiske mennene vi skulle jobbe med denne dagen. Først ut var ”the Chiquitas” (ps: Arne har kalt oss dette, ikke vi) med sangen ”Telephone”. Etter et par takes (et par = ca 300 946) hadde vi fått nok råmateriale til å ta med hjem til Fredtun for så å jobbe videre med det her. Neste mann ut, var selveste rockeidolet vårt Karoline Dorthea Folkvord Juul af Fogen som skulle spille inn en selvskreven sang med band. Etter 4 timer bak lydtett glass kom gjengen ut og så nokså slitne ut. Karoline sa på god gammaldags Fogen-dialekt: ”Eg må ha meg ein røyg!”.
Etter dette var vi nokså utsultet, så det var på tide med middag. Men resturanten vi spiste på slet ganske kraftig med å levere maten til oss inn en sømmelig tid. Noen av oss bestilte pommes frittes eller pannekaker noe vi måtte vente på i ca. 1 og en halv time. De som bestilte kakao måtte ”bare” vente 45 minutter. Denne servicen ble beskrevet som ”lol” av Fredrik og Sindre (gutta med det mest ”varierende” ordforrådet i klasssen) Men omsider kom vi til den etterlengtede slutten på måltidet og vi kunne fortsette innspillingen.
Og sist, men ikke minst skulle Karianne Kristiansen med band, den gale og herlige Sandnes-jenta, få spille inn sin versjon av sangen Mercy opprinnelig sunget av Duffy. De som ikke var inne i studio øvde på julesanger med Birgit. Her var det god stemning!
Klokken var nærmere 23.00 da vi forlot åstedet og bussturen hjem var nokså stille. Alle var slitne, men dette var en råbra dag, så all jobbingen og ventingen var verdt det.
PEACE OUT

Berlin

Når vi ankom Berlin på torsdag, hentet vi en guide (mann ) som skulle fortelle litt om Berlin og vise oss diverse plasser. Når vi var ferdig med det, var det bare å skjekke inn på hotellet og ordne oss til å gå å spise middag og dra på konsert. Rundt 19:30 tok vi banen til dit vi skulle på konsert. Vi var 2 grupper, noen reiste på Parkway Drive ( metall ) og resten reiste på Amy McDonald (singer/songwriter). Klokken 20:00 begynte konsertene, og alle var tilbake på hotellet rundt 00:00.

Fredag kunne vi sove så lenge vi ville, og trengte ikke møte opp før 15:30. Så når vi våknet så var det shopping frem til vi skulle møtes, hvertfall for noen av oss. Klokka 15:30 satt vi oss ned og snakket om hvordan det var i studio og hvordan Amy McDonald & Park Away Drive konsertene var. På kvelden gikk vi for å spise. Og etter det gikk vi på Requiem (Dvorâk).
Når det var ferdig reiste vi tilbake til hotellet for å sove. Vi la oss tidlig siden vi skulle opp så tidlig lørdag. Hvertfall de fleste gikk å la seg.

Lørdag reiste vi til Sachsenhausen ( konsentrasjonsleir ). Der gikk vi litt rundt og såg, også såg vi en dokumentarfilm om konsentrasjonsleiren, og noen av dem som hadde vært der, var også med på dokumentarfilen. Det var både sterkt og rørende for mange. Vi var der frem til 12:00 før vi kjørte tilbake til hotellet, så vi hadde ikke mer enn 2 timer, som egentlig var litt dumt, siden det var så mye å se på så kort tid. Når vi kom til hotellet i 1 - halv 2 tiden og hadde fri til vi skulle dra for å spise middag rundt 16:00 tiden. Etter vi hadde spist, tok vi banen til dit vi skulle se på Blue Man Group, som var en utrolig bra forestilling om blå menn som slo på trommer med maling på. Vi kom inn i salen det skulle foregå, vi hadde fått plasser på de fremste benkene, og det var regnkåper på setene, og vi visste ikke hva som kom til å skje, men det viste seg å var en fantastisk bra forestilling. Når det var ferdig, reiste vi tilbake til hotellet, og da kunne vi gjøre det vi ville.

Så var vi kommet til søndag og hjemreise. I 8 tiden spiste vi frokost og når klokken var 9 reiste vi fra Berlin. På veien stoppet vi for å spise lunsj. Så reiste vi videre til Danmark (Ålborg), der spiste vi middag på en konge-Thai restaurant, før vi skulle videre til båten vi tok til Larvik. Når klokken var 02:00 var vi fremme i Larvik. Klokken 03:00 var vi fremme på fredtun, og da var alle så slitne at det var bare å legge seg.

Det var en minnerik og en opplevelsesrik tur!
Vi lærte mye nytt, opplevde mye nytt, og ble bedre kjent med hverandre og vi ble også bedre kjent med oss selv.
Etter 2 trange uker på en buss, er det deilig å slippe ut av skallet, men tror ikke noen kommer til å glemme hvor herlig det faktastisk var å sitte inni skallet, i vår egen lille Fredtun-Boble!

ØSTBERLIN-HUMOR: ‘‘Hvordan kan du se at traffikklysa i Berlin er sosialistiske? De står alltid på rødt’’ - Berlin-Guiden’s tørre spøk!